PFU: Psykologtidsskriftet har brutt god presseskikk

PFU konkluderte på sitt desember-møte med at Psykologtidsskriftet har brutt god presseskikk på punktene 3.2 og 4.1 i Vær Varsom-plakaten. Bruddet gjelder hoveddokumentaren om Prestesaken.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) konstaterer at Psykologtidsskriftets omtale av «prestesaken» har utløst en lang rekke klagepunkter. Omtalen inkluderer flere publiseringer, samt et eget nettsted redaksjonen har opprettet om saken. Grunnet omfanget har utvalget ikke mulighet for å svare opp ethvert moment i klagene. Vurderingen er derfor konsentrert om det utvalget har funnet mest sentralt.

presselapp_felles_horisontal
PFU vil først understreke at Psykologtidsskriftet har jobbet i kjernen av pressens samfunnsrolle idet redaksjonen har gitt seg i kast med et omfattende journalistisk arbeid som stiller spørsmål ved rettssikkerheten og sakkyndiges rolle i en rettskraftig dom. Dette er i tråd med punkt 1.4 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om å avdekke kritikkverdige forhold, og punkt 1.5, om å beskytte enkeltmennesker mot forsømmelser fra offentlige myndigheter og andre.

Det er en kompleks og vanskelig sak, der mange hensyn skal ivaretas, og der flere sårbare parter er involvert. Et overordnet spørsmål er derfor i hvilken grad publiseringene har påført involverte unødig belastende og skadelig publisitet, jf. VVP 4.6, om å ta hensyn til hvordan omtale i kriminal- og rettsreportasjer kan påvirke ofre og pårørende. Har redaksjonen vært tilstrekkelig varsom? Har den tatt hensyn i arbeidsprosessen, og utvist nødvendig omtanke i innhold og presentasjon? Som det påpekes i Vær Varsom-plakaten: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Måten saken er formidlet på, er derfor avgjørende.

Utvalget har forståelse for den belastning det er for involverte, særlig for fornærmede (klager C) i saken som lever med skjult identitet, å bli kontaktet direkte av redaksjonen, jf. VVP 3.9, om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen.

Utvalget forstår også at sakkyndig i saken (klager B) opplever kritikken mot sakkyndigrapporten hun skrev, som ubehagelig. Etter utvalgets mening måtte redaksjonen imidlertid kunne sette kritisk søkelys på rapporten. Et sentralt moment i denne sammenheng er at redaksjonen ga tilstrekkelig mulighet for kommentar og imøtegåelse. Utvalget merker seg at klager B er uenig i dette, men ut fra materialet som er forelagt PFU, finner utvalget ikke grunnlag for å kritisere redaksjonen i denne sammenheng (jf. VVP 3.3, om premissene for intervju, og 4.14, om samtidig imøtegåelse).

Innledningsvis i brødteksten i den første publiseringen påpeker Psykologtidsskriftet hvilken innfallsvinkel som er lagt til grunn, hvorfor saken omtales slik den gjør; det handler om «den andre historien», som «åpner for en annen virkelighet» enn den blant annet dommene la til grunn. Forhold presten er dømt for, omtales derfor med forbehold, noe som er uvanlig når det er snakk om en rettskraftig dom. Slik utvalget ser det, måtte redaksjonen kunne velge et slikt ståsted i formidlingen. Spørsmålet er imidlertid hvor strengt balansekravet skal være i en slik sammenheng.

Samtidig må utvalget minne om at balanse i journalistikken ikke handler om at ulike syn får like mye spalteplass. Ofte vil én part eller side av en sak være mer fremtredende. Mediene har ikke har noen presseetisk forpliktelse til å balansere alle negative og kritikkverdige forhold med mulige positive.

PFU konstaterer at Psykologtidsskriftet har kontaktet alle berørte parter og jobbet for å få flest mulig i tale. Redaksjonen har altså forsøkt å gi plass til et bredt utvalg av stemmer og innfri kravet om samtidig imøtegåelse. Utvalget er likevel enig med klagerne i at publiseringen fremstår ensidig; den mangler balanserende informasjon.

Psykologtidsskriftet peker i sin formidling av «den andre historien/virkeligheten» på ulike forhold som kan trekke dommen i tvil, og som i ytterste konsekvens kan innebære et justismord. Det handler i overveiende grad om momenter som taler til fordel for den domfelte presten – og tilsvarende negativt for blant andre fornærmede i saken (klager C).

Spørsmålene tidsskriftet reiser har åpenbart offentlig interesse. Men i en sak som har vært gjennom flere rettsrunder, som er avvist av gjenopptakelseskommisjonen, og der det er snakk om overgrep som skal ha pågått over flere år mot et ungt menneske, bør man være varsom med et så ensidig fokus som Psykologtidsskriftet har hatt på «den andre historien». At man utelater sentrale opplysninger som kunne svekket prestens troverdighet, gir en ubalanse i utvelgelsen av tilgjengelig kildemateriale.

Når parter som kunne bidratt med balanserende opplysninger, ikke ønsker å uttale seg, har redaksjonen en selvstendig plikt til å bringe inn annen informasjon som kan veie opp for dette. Det kunne i dette tilfellet skjedd ved at tidsskriftet synliggjorde motforestillinger mot egne funn, og ved at redaksjonen hentet inn relevante opplysninger som fremkommer i dommene, slik klagerne har påpekt. Utvalget viser til VVP 3.2, om kildekritikk og bredde og relevans i valg av kilder.

Videre merker utvalget seg at inngangselementer som titler og ingresser i den første publiseringen, er konstaterende i formen. Tidsskriftet konkluderer med at «rettssikkerheten brast» i den omtalte saken, og at deres historie forteller «om en rettsprosess der det meste gikk galt». Av VVP 4.4 fremgår det at mediene skal sørge for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lenger enn det er dekning for i stoffet. Slik utvalget ser det, er tidsskriftets vinkling av saken hard, og Psykologtidsskriftet går langt i å trekke sin egen konklusjon. Likevel kommer utvalget til at tidsskriftet har holdt seg innenfor det presseetisk akseptable på dette punktet; det er helheten i formidlingen som er for konstaterende.

I klartekst feller ikke Psykologtidsskriftet noen dom vedrørende skyldspørsmålet. Likevel bidrar den konkluderende inngangen, fortellermåten og mangelen på balanserende opplysninger til å skape et inntrykk av at presten kan være dømt på feil grunnlag. Slik utvalget ser det, skulle tidsskriftet utvist større omtanke og tatt større forbehold i presentasjonen, jf. VVP 4.1, om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

PFU viser til at det har begrenset tilgang på dokumenter og fakta som kan avgjøre hva som er korrekt. For utvalget fremstår derfor flere av de påståtte feilene som påstand mot påstand. Klager C har imidlertid pekt spesielt på en opplysning, som også er fremhevet som sitat, og som underbygger fremstillingen om at presten er sviktet i rettsprosessen og kan være feilaktig dømt. Utvalget finner ikke grunnlag for å konkludere med at sitatet åpenbart innebærer en feil som skulle vært rettet, jf. VVP 3.2 og 4.13, men ser at det ut fra klagers innvendinger kan være behov for en presisering.

Slik utvalget ser det, var Psykologtidsskriftet i sin fulle rett til å sette kritisk søkelys på saken, sakkyndigrapporten og elementene som kan trekke dommen i tvil. Men det kreves større varsomhet enn tidsskriftet har utvist i denne saken.

Tidsskrift for Norsk psykologforening har brutt god presseskikk på punktene 3.2 og 4.1 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 19. desember 2017


Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård, 
Eva Sannum, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s