«Psykologi og manglende rettssikkerhet i overgrepssaker»

Hvordan jobbet journalistene med Prestesaken? Hvilke vurderinger ble gjort underveis? Tidsskrift for Norsk psykologforening har siden 2015 undersøkt og fulgt flere straffesaker med anklager om seksuelle overgrep.

Tekst:
Øystein Helmikstøl, journalist i Tidsskrift for Norsk psykologforening
Adriane Lilleskare Lunde, frilansjournalist og profesjonsstudent i psykologi
Ole Dag Kvamme,
frilansjournalist og researcher

En vårdag i 2015 har en journalistkollega en avskjedshilsen på sitt siste redaksjonsmøte før han flytter og bytter jobb.

Han er misfornøyd med at han ikke fulgte opp en overgrepssak han skrev noen artikler om i 2008. Han føler uro, og lurer på om det skjedde noe alvorlig galt i saken. Journalisten spør om noen av oss andre i redaksjonen vil se på dommene og vurdere saken på ny.

Ingen i redaksjonen viser noen entusiasme. Fram mot sommeren 2015 leser vi oss likevel opp på saken i mediene, og begynner en forsiktig diskusjon.

En prest hadde i to rettsinstanser blitt dømt for vold og seksuelle overgrep gjennom mange år mot sin stedatter. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker hadde i 2013 avvist en begjæring om gjenopptakelse.

Kommisjonen mente dommen mot presten sto enda sterkere, fordi presten hadde kommet med innrømmelser like før gjenåpningsbegjæringen ble sendt inn.

Vi i redaksjonen stolte på rettssystemet. Vi så ingen grunn til å bruke mye tid på saken. Av ren nysgjerrighet holdt vi likevel tak i den, blant annet fordi vi så at flere psykologer hadde hatt en rolle i rettsprosessen.

Høsten i 2015 endret mye seg: Vi fikk tilgang på 2500 sider med politidokumenter, samlede avhør, sakkyndigrapporter og rettsdokumenter.

En så unik tilgang til omfattende dokumentasjon i en enkeltsak med stor offentlig interesse var i seg selv et argument for å gå grundigere inn i saken. Ikke minst for å få et unikt innblikk i hvordan en slik sak blir håndtert av politi og rettssystem.

Vi systematiserte de flere tusen sidene med dokumentasjon. Vi gjorde dem elektronisk søkbare. Dermed fikk vi oversikt over et komplekst saksfelt, og mulighet til å sjekke opplysninger og påstander på tvers av dokumentene.

Vi begynte å lese, og fant flere grunner til å se nærmere på saken. Det gikk raskt frem at flere alvorlige anklager neppe kunne medføre riktighet, blant annet gjaldt det fornærmedes fortelling og anklager om at stefaren gjorde henne gravid.

Siden klarte vi også å skaffe tilgang til flere dokumenter, blant annet relevante helsejournaler. Det viste seg at de ga ny informasjon, og at de ikke hadde vært en del av straffesaken eller rettsprosessen for ti år siden.

Den nye dokumentasjonen ble systematisert og gjort søkbar. Vi opprettet ulike digitale tidslinjer, både en overordnet og flere på detaljnivå. Slik fikk vi bedre oversikt over hvilke hendelser som skulle ha skjedd til hvilke tidspunkter.

Vi besøkte også en rekke av de stedene som er omtalt i saksdokumentene.

Dommene i ting- og lagmannsretten var veldig tydelige: Den tiltalte mannen ble dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot fornærmede fra hun var ganske ung til hun flyttet hjemmefra. Lagmannsretten legger til grunn at de seksuelle overgrepene startet like etter at tiltalte ble kjent med fornærmedes mor i 1989 og varte helt fram til våren 2002, da fornærmede flyttet hjemmefra. Det første samleiet fant sted da fornærmede var ca. 7 år gammel. Senere gjennomførte han en rekke overgrep, både vanlige samleier og oralsex. De fleste overgrepene ble begått i hjemmet, men tiltalte foretok også slike handlinger mot fornærmede andre steder, blant annet i bilen og i et kapell i nærheten av kirken. Lagmannsretten legger til grunn at det i gjennomsnitt skjedde 3-4 overgrep pr. år over en periode på 13 år. Etter hvert som fornærmede ble eldre, forsøkte hun noen ganger å unngå å bli misbrukt ved å gjøre motstand. Tiltalte tiltvang seg da likevel samleie ved bruk av makt. Tiltalte er også funnet skyldig i å ha mishandlet fornærmede over en årrekke mens hun bodde hjemme. Lagmannsretten legger til grunn at mishandlingen tok til omtrent da

fornærmede begynte på ungdomsskolen. Mishandlingen besto i at tiltalte slo fornærmede, særlig på ryggen. Han slo med flat og knyttet hånd og noen ganger også med ulike gjenstander. Ved en anledning påførte han henne brannmerker ved å holde armen hennes inntil en varm kjele. Slagene skjedde blant annet i en kjellerbod, hvor fornærmede også ble holdt innesperret inntil flere timer.

Ved lagrettens kjennelse er tiltalte dessuten funnet skyldig i å ha slått fornærmede etter at hun flyttet hjemmefra. Det er tale om tre konkrete episoder. Den siste fant sted så sent som i januar 2006, da tiltalte og hans ektefelle oppsøkte fornærmede på Gjøvik for å innhente hennes underskrift på et dokument. Tiltalte slo da fornærmede i ansiktet, slik at hun fikk blått øye. De to andre tilfellene skjedde tidligere, i forbindelse med at fornærmede var på besøk hos familien. Ved begge disse anledningene slo tiltalte fornærmede over ryggen.

På tross av dommene og avvisningen om gjenopptakelse ble det tydelig for oss at dokumentasjonen som rettsprosessen hvilte på, manglet substans. Alt tydet på at sentrale forhold og påstander ikke var utsatt for en grundig gjennomgang, etterforskning og kontradiksjon.

Prestesaken hviler i stor grad på at anklager ble vurdert som troverdige, ikke på solid og grundig etterforskning som har sjekket ut de mange anklagene. Det er vanskelig å finne spor av at politiet har sjekket ut alternative hypoteser.

PRESTESAKENS FUNN:
Vi skrev ut en dokumentar, og publiserte de første artiklene i februarutgaven av Tidsskrift for Norsk psykologforening i 2017. Oppsummert avdekket vi følgende:

Rettsstaten dømte i 2008 en prest i Glåmdalen for overgrep mot stedatteren. Mangelfull etterforskning, en subjektiv psykolograpport og tvilsomme troverdighetsvurderinger bidro til dommen. Det vi omtaler som Prestesaken, er historien om en rettsprosess der det meste gikk galt.

Den omfattende reportasjen fulgte vi opp med tolv journalistiske artikler på papir og nett i de påfølgende månedene, i tillegg til en leder, leserinnlegg og svar på disse samt en artikkel hvor redaksjonen begrunner sine valg.

Her er en oppsummering av våre funn:

  • Rettsoppnevnt sakkyndig psykolog konkluderte i sin rapport med at presten var overgriper, uten å ha snakket med ham, og før tiltale og dom.
  • Flere opplysninger i psykolograpporten stemmer ikke med virkeligheten. Det gjelder for eksempel anklagen om at presten gjorde stedatteren gravid. Han var sterilisert.
  • Daværende leder i Den rettsmedisinske kommisjon Randi Rosenqvist angrer på vurderingen hun gjorde av en sakkyndigrapport om fornærmede i Prestesaken.
  • Sakkyndigrapporten får nå stryk av eksperter.
  • Den sakkyndige psykologen i Prestesaken opplyste til retten at hun var spesialist i klinisk voksenpsykologi. Ifølge Psykologforeningen var hun ikke det. Hun opererte med ugyldig stempel, og var ikke medlem av Psykologforeningen da rapporten ble vurdert av Den rettsmedisinske kommisjon og retten.
  • En meddommer forteller nå at han la stor vekt på kroppsspråk da han var med på å dømme presten i 2007. Meddommeren vil nå at noen ser på saken på nytt.
  • Politietterforskningen i Prestesaken var mangelfull. Psykologtidsskriftet dokumenterer flere opplysninger som vi ikke har funnet at politiet har ettergått grundig. Det gjelder for eksempel fornærmedes opplysninger om skader, graviditet og kjøp av angrepiller.
  • Fornærmede anklaget på ulike tidspunkter til sammen fire nærstående personer for seksuelle overgrep. Bare presten ble tiltalt. Vi har ikke funnet at politiet etterforsket anklagene mot de tre andre personene (én var død).
  • Presten måtte i retten svare på anklager om overgrep, som han ikke hadde blitt konfrontert med i avhør.
  • Fornærmedes fortelling ser ut til å ha blitt lagt til grunn i stor grad, uten å ha blitt utfordret, verken av profesjonelle hjelpere, Den norske kirke, psykologer, politiet eller retten.
  • Gyldendal brakte i boken Det som ikke skulle skje, flere år etter dommen, nye anklager om grov vold og nye anklager om seksuelle overgrep i tilknytning til fornærmedes konfirmasjon. Psykologtidsskriftet har sjekket fakta om konfirmasjonen, som sår tvil om stedatterens nye anklager.
  • Fornærmede i Prestesaken hevder at hun skriftlig trakk seg fra Gyldendals bokprosjekt. Forlaget, forfatteren og kvinnens tidligere bistandsadvokat har en annen versjon av saken.

Vi kontaktet andre medier tidlig for mulig samarbeid. Flere redaksjoner har vist interesse for arbeidet, men ikke funnet anledning til å bruke store ressurser på å ettergå saken.

FUNN UTOVER PRESTESAKEN:
Prestesaken tematiserer hvordan politiet og rettssystemet håndterer psykisk sårbare personer i saker som handler om seksuelle overgrep.

Vi retter også søkelyset mot psykologers rolle og makt i en rettsprosess. Faglige temaer som troverdighet versus pålitelighet blir også tematisert, og peker langt utover Prestesaken.

Er politi og rettsaktører oppdatert på psykologisk kunnskap? Hvordan foregår avhør av sårbare personer? Hva avgjør overgrepssaker hvor det mangler bevis, foruten anklager fra fornærmet? Hvordan er forholdet mellom en behandlingsprosess og en rettsprosess?

Dette er temaer vi ønsket å gå nærmere inn i, blant annet ved å følge andre overgrepssaker i forlengelsen av selve Prestesaken.

Derfor oppsøkte vi tre andre rettsprosesser, hvor påstand sto mot påstand i overgrepssaker.

I desember 2017 omtalte vi det vi kaller Buskerud-saken, der en mann først ble dømt i tingretten, men frikjent i lagmannsretten. Vi fulgte saken i begge rettsinstansene. Dommen i lagmannsretten var knusende mot politiets metoder i barneavhørene som lå til grunn for tiltalen. Vi skrev også om en psykologiekspert som avviser avhørsmetodene politiet brukte, som faglig uholdbare.

Psykologtidsskriftet fulgte også en sak i lagmannsretten i Stavanger i desember 2017. En mann ble dømt til ni års fengsel i tingretten. I lagmannsretten ble han frikjent av juryen. Han ble av fagdommerne senere dømt til å betale 250 000 kroner i erstatning.

I denne saken (som vi omtaler som Haugalandet-saken), som også Haugesunds Avis og NRK har omtalt i ettertid, er behandlingsmetoder i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) et hovedtema. Under ankesaken ble det avdekket at BUP fortalte mannens femårige datter i detalj hva hun var utsatt for av overgrep fra sin far. Det var før tiltale og dom, og det var like før jenta skulle i dommeravhør. Jenta selv hadde aldri fortalt BUP om overgrep.

Overgrepssaker der påstand står mot påstand, er et underdekket og vanskelig område i journalistikken. Det er preget av sterke meninger, og av et forståelig ønske om å hjelpe ofre til å komme til orde / få oppreisning (jf. psykolog Iris Steine et al.s forskning på hvor lang tid det tar å fortelle om overgrep).

Tidsskrift for Norsk psykologforening har fra 2015 gått grundig inn i slike saker. I 2017 publiserte vi 18 artikler om det.

18 PUBLISERTE ARTIKLER:
Tidsskrift for Norsk psykologforening

Artikkel 1: Det store sviket
Februarutgaven side 150 til 186
(Pressens faglige utvalg i desember: Brudd på god presseskikk)

Artikkel 2: – Jeg var ikke våken nok
Marsutgaven side 266 til 275

Artikkel 3: «Rettsprosessen i Prestesaken kan ha ført til justismord»
Aprilutgaven side 354 til 363

Artikkel 4: Får Prestesaken i fanget
Aprilutgaven side 352 til 353

Artikkel 5: Prestens sjelesørger
Juliutgaven side 610 til 618

Artikkel 6: Å nyte andres smerte
Juliutgaven side 619 til 621

Artikkel 7: Gyldendal bringer videre nye anklager i Prestesaken
Novemberutgaven side 1110 til 1113

Artikkel 8 (kun nett): – Prestesaken reiser tvil om bekreftelsesfellen og hukommelse
10. februar
https://prestesaken.wordpress.com/2017/02/10/prestesaken-reiser-sporsmal-om-bekreftelsesfellen-og-hukommelse/

Artikkel 9 (kun nett): Meddommer tviler på dommen i Prestesaken
16. februar
https://prestesaken.wordpress.com/2017/02/16/meddommer-tviler-na-pa-dommen-i-prestesaken/

Artikkel 10 (kun nett): Tvil om utdanningen til sakkyndig psykolog i Prestesaken
20. februar
https://prestesaken.wordpress.com/2017/02/20/tvil-om-utdanningen-til-sakkyndig-psykolog-i-prestesaken/

Artikkel 11 (kun nett): – Vi har sett oppskriften på et justismord
30. mars
https://prestesaken.wordpress.com/2017/03/30/vi-har-sett-oppskriften-pa-et-justismord/

Artikkel 12 (kun nett): Fornærmede hevder hun trakk seg fra bokprosjekt om overgrep
20. september
https://prestesaken.wordpress.com/2017/09/20/fornaermede-hevder-hun-trakk-seg-fra-bokprosjekt-om-overgrep/

Artikkel 13: Tillit krever tvil
Februarutgaven side 145
Lederartikkel av sjefredaktør Bjørnar Olsen
Publisert også på nett: https://prestesaken.wordpress.com/leder/

Artikkel 14: Beskyttelse og offentlighet
Februarutgaven side 225
Spalten «Derfor» (Redaksjonen begrunner sine valg) av sjefredaktør Bjørnar Olsen
Publisert også på nett: https://prestesaken.wordpress.com/derfor/

Artikkel 15: PFU på ville veier
22. desember
Debattinnlegg av Ole Dag Kvamme
Publisert på Medier24.no: https://www.medier24.no/artikler/med-fellelsen-mot-prestesaken-er-pfu-pa-ville-veier-de-begar-en-tabbe-som-kan-fa-ringvirkninger-for-andre-dokumentarer/415029
Dette er en kommentar til PFU-fellelse, se her: https://prestesaken.wordpress.com/2017/12/20/pfu-psykologtidsskriftet-har-brutt-god-presseskikk/

Artikkel 16: Knusende dom over politiavhør av barn
17. november
Publisert i Dagsavisen Fremtiden
Publisert også på nett her: https://www.dagsavisen.no/fremtiden/lokalt/knusende-dom-over-politiavhor-av-barn-1.1057437

Artikkel 17: Psykologiprofessor om avhør av datter (10): – Manipulerende
22. november
Publisert i Dagsavisen Fremtiden
Publisert også på nett her: https://www.dagsavisen.no/fremtiden/lokalt/manipulerende-teknikker-gar-igjen-i-avhorene-1.1059771

Artikkel 18: Barnepsykolog med sterk kritikk mot avhør av barn
Desemberutgaven side 1153 til 1157

Tillegg:
HAUGALANDET-SAKEN
Vi fulgte ankesaken i Gulating lagmannsrett i desember 2017.
Publisert første artikkel i januarutgaven 2018 side 9 til 12
Psykologtidsskriftet er kreditert i NRKs omfattende dekning av denne saken, se: https://www.nrk.no/rogaland/hva-skjedde-egentlig-mellom-pappa-og-victoria_-1.13825168

Haugesunds Avis har omtalt Psykologtidsskriftets sak her: https://www.h-avis.no/haugesund/helse/psykisk-helse/slakter-behandling-av-4-aring-ved-bup-haugesund/s/5-62-547124

Oppfølgersak i Psykologtidsskriftet i mars 2018 ble også trykket i Haugesunds Avis 21. og 22. februar 2018:
https://www.h-avis.no/helse-fonna/nyheter/helse/slar-alarm-om-falske-minner/s/5-62-568004?key=2018-02-28T08:40:40.000Z/retriever/d144376e5c7be53aa8445fff1f899cdcecee5237

 


Ovenfor har vi skrevet mer generelt og overordnet om prosjektet. Nedenfor følger en mer detaljert metoderapport om Prestesaken.04b Metoderapport Prestesaken 72ppi

Den umulige Prestesaken

«I saker som gjelder seksuelle overgrep, er det ikke uvanlig at tiltalte og fornærmede har motstridende forklaringer om hva som har skjedd. Det er heller ikke uvanlig at det ikke foreligger andre bevis i saken. Domstolen må i slike tilfeller som utgangspunkt ha anledning til å domfelle ut fra en troverdighetsvurdering.»

Høyesterett, dom 2011-641

Våren 2007 fikk en prest i Glåmdalen en av norgeshistoriens strengeste straffer for vold og seksuelle overgrep. Dommen var 9 års fengsel og 1,8 millioner kroner i erstatning til stedatteren. Retten fant det skjerpende at tiltalte var prest og skal ha blandet religion inn i overgrepene. Presten hevdet hele tiden sin uskyld, og dommen ble anket til lagmannsretten. Også i lagmannsretten året etter ble han dømt etter tiltalen. Presten måtte i tillegg betale 575 000 kroner i erstatning. Kvinnen fikk senere voldsoffererstatning på 640 000 kroner.

Privatetterforsker Tore Sandberg gjennomførte i perioden 2010 til 2013 etterforskning i samarbeid med advokat John Christian Elden for å få saken vurdert i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Gjenopptagelsesbegjæringen ble enstemmig avvist.

Tidsskrift for Norsk psykologforening (TNPF) skrev første gang om saken i 2008. I etterkant av denne mindre omfattende dekningen av saken ble en rekke spørsmål og bekymringer knyttet til rettsprosessen liggende ubesvart i tidsskriftets redaksjon. Dette dreide seg blant annet om hva som førte til at presten ble dømt, og hvordan politiet og de andre aktørene arbeidet i denne konkrete saken. Redaksjonen var særlig opptatt av å finne ut om noe ved saken var spesielt viktig å formidle til psykologer. Over en periode på to år innhentet redaksjonen en stor mengde politidokumenter og også andre saksdokumenter som ikke har vært kjent for offentligheten tidligere. Redaksjonen foretok en systematisk og inngående granskning av dokumentene, snakket med aktører i saken, og innhentet vurderinger fra en rekke fagfolk. Hvorvidt vi skulle gå videre med saken eller ikke, ble stadig diskutert, da den er av sensitiv art, og arbeidet med en omfattende dokumentar aktiverte en rekke presseetiske dilemmaer. Dilemmaene ble løpende diskutert, både internt i redaksjonen og med eksterne fagfolk, før saken ble skrevet ut og satt på trykk i februar 2017.

I etterkant av publiseringen har aktører i saken klaget TNPFs redaksjon inn for Norsk psykologforening. Klagene ble henvist til Pressens faglige utvalg (PFU), som behandlet dem i desember 2017. PFU konkluderte med at tidsskriftet hadde brutt Vær varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og bredde og relevans i valg av kilder, og 4.1, om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Samtidig som PFU feller TNPF på disse punktene, understreker utvalget at tidsskriftet har jobbet i kjernen av pressens samfunnsrolle.

Nedenfor følger en metoderapport der vi redegjør for vårt arbeid med saken og de valgene som ble gjort underveis.

  • Punkt for punkt i dokumentene ble gjennomgått og systematisert i ulike filer og tidslinjer.
  • Vi vurderte hvert enkelt punkt kritisk i flere omganger.
  • Andre fagfolk ble hentet inn for å vurdere dokumentene.
  • Vi snakket med flest mulig relevante kilder.
  • Det mest sentrale i akkurat denne saken ble silt ut.
  • De presseetiske dilemmaene ble diskutert internt underveis, og vi hentet inn råd fra andre om presseetikk i saken.

Vi vurderte saken som kompleks og sensitiv, og at sannsynligheten var stor for at det å belyse saken kunne ha sterk negativ, men også positiv innvirkning på enkeltpersoners liv og helse. Vi fant at en inngående grundig og selvstendig granskning av alt originalmateriale var nødvendig, kombinert med samtaler med direkte aktører i saken og andre kilder. Gjennomgående forsøkte vi å være skeptiske og kritiske til troverdigheten i kildenes fortellinger. Vi gikk etter hvert systematisk inn for å forsøke å falsifisere det mest alvorlige utfallet av vår granskning av saken, at dette kunne dreie seg om et mulig justismord.

Oppsummert arbeidet vi etter disse prinsippene:

  • Les originaldokumentene.
  • Snakk med aktører og andre kilder.
  • Vær skeptisk og kritisk til troverdigheten i alle kildenes fortellinger.

*

STARTEN
Det er en vårdag i 2015 og ukentlig redaksjonsmøte på sjefredaktørens kontor. Vi er fire redaksjonelt ansatte til stede, den femte er med oss på Skype, det er Arne Olav Lunde Hageberg. Dette er hans siste redaksjonsmøte, han slutter nå i jobben som journalist i Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Hageberg har en siste avskjedshilsen til oss kolleger: Han forteller at han er misfornøyd med at han ikke har fulgt godt nok opp en overgrepssak han jobbet med og skrev noen artikler om i 2008. Han er urolig over om det er skjedd noe alvorlig galt i den saken. Hageberg spør om noen av oss andre i redaksjonen vil se på saken.

Ingen i redaksjonen viser noen form for entusiasme. Jeg (Øystein Helmikstøl) er trygg på at saken som har gått igjennom domstolen i to omganger, er korrekt. Jeg stoler på rettsvesenet.

På redaksjonsmøtet blir vi likevel nølende enige om at jeg skal se litt på saken, for så å komme med en kort rapport til redaksjonen.

Jeg bruker de neste dagene til å lese om saken på nettet, der lokalavisen Glåmdalens omfattende dekning er hovedkilden. Mitt inntrykk og min oppsummering av saken slik den fremstår på nett, ble slik: En prest er i to rettsinstanser dømt for vold og seksuelle overgrep gjennom mange år mot sin stedatter. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har gjennomgått en begjæring om gjenopptakelse av saken fra den kjente privatetterforskeren Tore Sandberg og den høyprofilerte høyesterettsadvokaten John Christian Elden. Presten kom imidlertid med tilståelser. Kommisjonen avviste begjæringen, og konkluderte med at dommen mot presten sto sterkere enn før. Jeg sluttet at her var det ikke noe å hente. Jeg hadde tillit til at rettssystemet hadde fungert slik det skulle.

Et annet spørsmål streifet meg: Den domfelte presten som har oppført seg så sadistisk gjennom mange år, men som ingen har oppdaget, hvorfor tilsto han så mange år etterpå, før begjæringen om gjenopptakelse ble sendt inn? Hvorfor kunne han ikke bare holde også dette skjult, i det minste noen måneder til? Jeg ble litt nysgjerrig på denne presten, som framsto så motsetningsfull: en sadist med samvittighetskvaler.

De første saksdokumentene jeg fikk tak i og leste, var dommen fra Glåmdal tingrett og dommen fra Eidsivating lagmannsrett. For meg framsto dommene mot presten som nokså tydelige og klare. Jeg la til grunn at domfelte er skyldig. Det var helt selvsagt og åpenbart, og det er noe Psykologtidsskriftet har lagt til grunn fra første dag og gjennom hele prosjektet: Vi var heller ikke til stede under rettsforhandlingene. Å dokumentere noens uskyld er også et umulig, og ikke ønskelig, prosjekt. Vi ble oppmerksomme på at de bevisene som var lagt til grunn i dommen, kanskje ikke var så solide som det rettsapparatet hadde antatt.

Jeg sendte dommene til personer uten tilknytning til Prestesaken, uavhengig av hverandre. De har høy juridisk kompetanse og lang erfaring med politifaglig arbeid. Deres vurderinger gikk i samme retning:

  • Dette er vanskelige saker å forholde seg til for politi og rettsapparat. Når det ikke finnes tekniske bevis, blir det påstand mot påstand. Da vil slike saker ofte handle om troverdighet. Domfelte benekter vold, men når vold bekreftes av flere vitner blant annet på grunnlag av observasjon av fysiske skader, synker domfeltes troverdighet.
  • Det at dommeren skriver at fornærmede bar tydelig preg av at det kostet henne mye å fortelle sin historie, kan være problematisk. Atferden hennes kan jo ha andre årsaker. I lys av spørsmålet om troverdighet, har dommerne tolket fornærmedes atferd som en indikator på at hun snakker sant.
  • Hukommelsen til fornærmede: Husker vi tilbake til femårsalderen, så pass detaljert som det legges til grunn i dommen?

Juristene viste til vitnepsykologisk forskning om troverdighet kontra pålitelighet fra blant andre psykologene Svein Magnussen, Guri Bollingmo Drevland og Ellen Wessel, som viser at emosjonelle uttrykk påvirker spørsmålet om troverdighet. Om hukommelse viste de til psykolog Annika Melinders forskning. De mente at det har vært for liten kritisk offentlig oppmerksomhet om denne typen saker.

Sommeren 2015 ble jeg mer nysgjerrig på vitnepsykologi og traumeforståelse, politiavhør av psykisk sårbare, rettssikkerhet og overgrepssaker. Samtidig trodde jeg ikke at Prestesaken var et godt utgangspunkt for artikler om disse temaene. Fremdeles virket saken klar. Men da vi etter hvert så muligheten for at vi kunne få tilgang til omfattende mengder dokumentasjon, mente vi at vi hadde en unik sjanse til å få innsyn i en konkret straffesak, uavhengig av om dette var en riktig dom eller ei.

INNSAMLING
Muligheten for et unikt innsyn i den skriftlige dokumentasjonen gjorde at vi ikke la prosjektet bort.

Dette var spørsmålene jeg stilte meg før jeg satte i gang arbeidet med å samle inn mest mulig dokumentasjon i denne konkrete volds- og overgrepssaken:

Hva førte til at presten ble dømt? Hvordan jobbet politiet og de andre aktørene i saken? Hvordan var rettsprosessen i saken mot denne dømte mannen? Finnes det noe å skrive om som kan være aktuelt for psykologer her? Er det mulig å få et innblikk i grunnlaget for dommen mot presten ved å få tilgang til flere dokumenter som ikke har vært offentlig kjent tidligere?

I løpet av sommeren 2015 fikk vi tilgang til en stor mengde politidokumenter og andre saksdokumenter som ikke har vært omtalt i offentligheten tidligere. Her er en kort oversikt over en del av det Psykologtidsskriftet har fått innsyn i:

Anmeldelsen
Politiavhør av fornærmede
Politirapporter om pc og mobiltelefoner
Politirapporter om ransaking og beslag
Politirapport om pågripelse
Avhørsrapporter av siktede
Politiets vitneforklaringer om fornærmede og siktede
Dokumentasjon (inkludert bilder) om åstedsundersøkelser
Korrespondanse før og under rettsprosessen
Dokumenter fra Den norske kirkes behandling av anklagene
Rapporter om dataanalyser
Legejournaler og rapporter fra medisinske undersøkelser
Psykologspesialist Børge Holdens vurdering av diagnosen Aspergers hos domfelte
Sakkyndig uttalelse av psykologspesialist Bente Stolpestad
Den rettsmedisinske kommisjons vurdering av Bente Stolpestads rapport
Rettsbøkene og notater fra sentrale aktører fra tingretten og lagmannsretten
Rettsbelæringen fra lagmannsretten
Sakkyndig uttalelse i forbindelse med voldsoffererstatning av psykologspesialist Hilde Myrvoll
Begjæring om gjenåpning av saken
Bemerkninger og tilsvar til gjenåpningsbegjæring

Samlet sett utgjorde dokumentasjonen vi fikk sommeren 2015 ca. 2500 sider. Vi gikk igjennom alle dokumentlister fra politiet, for å sjekke om vi hadde alt som listene indikerte. Disse søkene uroet oss. Resultatene indikerte at politiet muligens ikke hadde god nok oversikt over saksdokumentene. Og da vi gjorde stikkprøver på datering av dokumenter, ble vi urolige for om påtalemyndigheten fikk alle dokumentene før tiltale.

Vi fant at det synes som om politiet ikke selv har hatt god nok oversikt og systemer for arkivering. Det finnes for det første flere dokumentlister, og disse ser for oss ut til ikke å samsvare med hverandre. Et eksempel på dette er et internt notat som ser ut til å være datert i 2010, som ser ut til å dokumentere at to dokumenter muligens ikke har fulgt saken: et dokument om sterilisering og et dokument fra Den rettsmedisinske kommisjon.

Resultatet av disse søkene, gjør at vi er usikre på om vi har alle saksdokumentene tilknyttet Prestesaken. Denne usikkerheten har fulgt oss hele veien i arbeidet. Vi har holdt muligheten åpen for at det kan finnes dokumenter tilknyttet saken som vi ikke har sett.

Det skal ifølge politirapportene ha blitt gjort lyd- og bildeopptak av noen politiavhør. Vi har ikke fått tilgang til noen av disse.

DOKUMENTSYSTEMATISERING
Med så mye dokumentasjon trengte vi å systematisere alt best mulig og mest effektivt. Vi rådførte oss og har fått uvurderlig hjelp fra erfarne politifolk, pressefolk og andre fagpersoner som jobber med systemer for å håndtere mange dokumenter tilknyttet et sakskompleks.

Tidlig høst 2015 har vi delt arbeidet mellom oss. Med «vi» mener jeg (Øystein Helmikstøl) redaksjonen i Psykologtidsskriftet, i tillegg til flere ressurspersoner og eksperter vi konsulterte og fikk hjelp av underveis. Frilansjournalist og psykologistudent Adriane Lilleskare Lunde har vært med på prosjektet fra høsten 2015. Hun skaffet oversikt over og systematiserte mediedekningen av saken, i tillegg satte hun opp et Excel-ark med mulige kilder, med kontaktinfo. Hun har også funnet relevant forskning vi har sett på.

Vi registrerte i overkant av 400 medieoppslag om Prestesaken fra Retriever høsten 2015, da var artikler om andre «prestesaker» forsøkt luket bort.

Vi har fått hjelp av en bibliotekarutdannet person til arkivering og systematisering av saksdokumentene. Og vi har gjennom hele prosjektet søkt etter, og fått, tilgang til stadig mer dokumentasjon som ikke var en del av politietterforskningen eller rettsprosessen.

Vi startet med å lese politiavhørene i kronologisk rekkefølge. Avhørene er også blitt systematisert kronologisk i et Excel-dokument. Vi har en kolonne for dato på hvert avhør, navn på avhørte, navn på rapportskriver, dokumentnummer for å finne det igjen i politidokumentene, starttidspunkt og sluttidspunkt, varighet og når det er gjennomlest av vitnet. Til slutt har vi en kolonne for om det var advokat til stede, og en kort beskrivelse av personalia på vitnet, slik at vi enkelt kunne få oversikt over vitnets relasjon til fornærmede og siktede.

Denne oversikten ble laget fordi vi ønsket å se sammenhengen og undersøke om og/eller hvordan politiet jobbet taktisk og strategisk.

Her er et utdrag fra vår oversikt over politiavhørene:

Fornærmede er den første som ble avhørt i Prestesaken. Hun ble første gang avhørt 11. september 2006. Hun ble avhørt i til sammen ca. 37 timer i åtte avhør før neste person ble avhørt. Rapportskriver for alle disse åtte avhørene var politibetjent Tone Sørumshagen.

Fornærmede ble avhørt fire ganger til, da var også politibetjent Bente Rudberg til stede, sammen med rapportskriver Tone Sørumshagen. Fornærmede er avhørt i til sammen 61 timer, ingen av avhørene er tatt opp med lyd eller bilde.

Neste person som ble avhørt, var helsesøster Hilde Offord. Hun ble avhørt i overkant av fire timer den 6. november 2006. Samme dag ble også en lege avhørt. Dagen etter ble skolerådgiver Harriet Dahl avhørt i to timer og sytten minutter. Den 7. og den 8. november ble fornærmedes lærer avhørt i til sammen ca. 13 timer.

Før den anklagede presten blir pågrepet og avhørt, har politiet foretatt 13 avhør på til sammen ca. 55 timer av fem personer.

Presten blir avhørt fem ganger i til sammen 10 timer og 36 minutter. I fire av avhørene er ikke forsvarer til stede. Det er tre forskjellige rapportskrivere på avhørene av presten. Det er gjort lyd- og bildeopptak av disse avhørene.

Vi har oversikt over til sammen 70 politiavhør av 52 personer.

Vi har på ulike tidspunkter laget flere forskjellige tidslinjer i Prestesaken som hjelp til å holde oversikt.

Hovedtidslinjen er opprettet i et Microsoft Visio Document. Tanken bak denne har vært å plotte inn de datoene som finnes i saksdokumentene. Den inneholder ca. 110 datoer om blant annet hendelser omtalt i saksdokumentene og dokumentasjon på hva de enkelte aktørene gjorde på hvilke tidspunkt. Den har vært helt avgjørende for å holde oversikten over et stort antall hendelser. Mindre tidslinjer har vært til uvurderlig hjelp når vi har «forstørret» enkelte hendelsesforløp. Vi har dermed enkelt sjekket hva fornærmede og

Tidslinjen ga et godt utgangspunkt til å gjøre videre undersøkelser om tid og sted for påståtte handlinger, i politiavhør og andre dokumenter.

PSYKOLOGRAPPORTEN
Et vendepunkt i arbeidet med Prestesaken var da vi fikk vurderinger av spesielt én sakkyndigrapport i saken. Vurderingene vi fikk høsten 2015, gjorde oss urolige, og redaksjonen bestemte da å gå enda grundigere inn i sakskomplekset.

Vi fant at det er flere sakkyndigrapporter tilknyttet Prestesaken. Vi gjorde egne vurderinger av alle, og vi fikk fagfolk til å gi sine vurderinger. Etter at vi fikk tilgang til den sakkyndige vurderingen av fornærmede, som er skrevet av psykologspesialist Bente Stolpestad, sendte vi den etter hvert ut til et par psykologer med ekspertkunnskaper om slike sakkyndigvurderinger. Vi ønsket å få uavhengige vurderinger av denne sakkyndigrapporten. I mediedekningen fant vi at Bente Stolpestad hadde vært tydelig i sine vurderinger av hva hun mente hadde skjedd i saken. Vi så også at hennes vurderinger hadde fått god plass i tingrettsdommen. Rapporten skilte seg også ut fra en tradisjonell sakkyndigvurdering av tiltalte. Dette var en fornærmede-erklæring. Vi undersøkte litt om hva dette er og hvilken status slike rapporter har, og vi fant ikke så mye. Det så for oss ut til at Bente Stolpestads rapport skulle handle om erstatning, ikke skyld.

Vurderingene fra fagpersonene overrasket oss. Kritikken mot den rettsoppnevnte sakkyndige psykologens rapport var sterk. Og fagfolkene kom med sterk kritikk av måten politi og rettssystemet har behandlet rapporten på. Vi hadde ikke ventet så sterk og tydelig kritikk.

Vi orienterte sjefredaktøren om status, våre vurderinger og argumentasjon for å jobbe videre med saken: I det videre arbeidet legger vi til grunn at presten kan være skyldig i det han er dømt for. Vi har ikke dokumentasjon på noe annet – her står ord mot ord. Men uavhengig av skyldspørsmålet vil vi undersøke hvilken rettsprosess denne domfelte presten har fått. Nå har vi fått flere indikasjoner på at det grunnlaget presten er dømt på, kanskje ikke er så stabilt som rettsapparatet har antatt.

Målet nå blir å finne flere som vil vurdere rapporten – og prøve å finne noen som kan argumentere for helt andre vurderinger av den. Dette er også den metoden som blir anbefalt av vår «mentor» på prosjektet, en person med lang erfaring som redaksjonell leder.

Vi ber om vurderinger av psykolograpporten fra ca. 20 fagfolk med sakkyndig eller juridisk ekspertise. Vi kontakter flest menn, men også flere kvinner. Vi kontakter flest psykologer, men også en del jurister.

Noen svarte aldri på henvendelsen. Noen få svarte nei ut fra etiske hensyn. De framholdt at rapporten inneholdt sensitive opplysninger ikke ment for offentligheten.

De vi har fått vurderinger fra om denne konkrete psykolograpporten, er:

  1. Psykologspesialist Børge Holden
  2. Psykologspesialist Pål Grøndahl
  3. Psykologiprofessor Svein Magnussen
  4. Psykologspesialist Haldor Øvreeide
  5. Psykologspesialist Jørgen Sundby
  6. Psykiater Asbjørn Restan
  7. Psykologspesialist Peder Kjøs
  8. Jurist Trygve Staff

Psykologspesialist Terje Galtung fikk også Bente Stolpestads rapport tilsendt. Han har ikke ønsket å kommentere Bente Stolpestads rapport konkret, men ga Psykologtidsskriftet sine vurderinger og kommentarer på generelt grunnlag.

Vurderingene av rapporten gikk tydelig i samme retning: Her hadde noe gått alvorlig galt. Vi satt nå på et omfattende materiale fra fagfolk om sakkyndighetsarbeidet i saken, rettssikkerheten til fornærmede og presten, psykologisk forskning om troverdighet, traumer og personlighet og juridiske vurderinger av avhørsmetodene og rettsprosessen. Vi var overrasket over hvor mange som ønsket å uttale seg offentlig om sine vurderinger, og det var utfordrende å vurdere hvor mye av uttalelsene som egnet seg på trykk.

INTERVJU MED RANDI ROSENQVIST
Helt fra vi begynte å jobbe med Prestesaken, har vi ønsket å snakke med flest mulig relevante aktører og kilder. Vi fant tidlig i dokumentene at det var daværende leder av Den rettsmedisinske kommisjon som selv var én av to som i første omgang vurderte Bente Stolpestads rapport. Vi var nysgjerrige på hvorfor hun vurderte den som hun gjorde for ti år siden, og vi var nysgjerrige på hva hun tenkte om egne vurderinger nå.

Vi intervjuet Randi Rosenqvist hjemme hos henne to ganger høsten 2015. Intervjuene varte i ca. to timer begge gangene, og de ble tatt opp på bånd, slik de fleste av intervjuene er blitt.

Dette intervjuet ble et nytt vendepunkt i saken. Uttalelsene fra Rosenqvist indikerte at noe har gått galt i Prestesaken. Og vi fant indikasjoner på at saken har opptatt Rosenqvist i mange år. En artikkel vi fant i Lov og Rett[1], som Rosenqvist også opplyste om, så ut til å bekrefte at hun gjennom årene har vært urolig med tanke på Prestesaken.

Hva mener Rosenqvist i dag om vurderingene hun gjorde den gangen?

Høsten 2015 arbeidet vi med å finne ut mest mulig om praksis rundt sakkyndigvurderinger av fornærmede generelt.

Vi leste årsrapportene fra Den rettsmedisinske kommisjon fra årene 2002 til 2014.

Vi var nysgjerrige på Prestesakens sakkyndigrapporters vei i rettssystemet. Vi undersøkte hvem som tok initiativet til rapportene, hvilke mandater som ble gitt, hvem som betalte for arbeidet, på hvilket tidspunkt de ble skrevet, hva som var grunnlaget for konklusjonene, hvilke opplysninger i rapportene som ble politietterforsket, hva som var faktum og hva som var vurderinger, om Den rettsmedisinske kommisjon hadde vurdert dem, hvilke vurderinger som eventuelt var gitt av kommisjonen osv.

Vi undersøkte det formelle rundt alle rapportene i saken. I Bente Stolpestads tilfelle var vi nysgjerrige på når hun skrev rapporten, når hun sendte den til Den rettsmedisinske kommisjon, hvem som vurderte den i DRK, hvor lang tid de brukte på vurderingen i DRK, når politiet fikk rapporten og den ble en del av saksdokumentene, om Statsadvokaten har fått den, om Riksadvokaten har fått den, om Gjenopptakelseskommisjonen har fått den.

I dokumentene fant vi at Randi Rosenqvist vurderte psykolograpporten til Bente Stolpestad sammen med psykolog Knut Waterloo da den ble vurdert av DRK i første omgang. Vi var nysgjerrige på om det fantes dokumentasjon på at Knut Waterloo faktisk mottok rapporten, og har henvendt oss til Waterloo og DRK om dette. Vi så at det var uklarheter rundt tidspunktene for når rapporten er skrevet/datert. Vi lurte på om det fantes flere versjoner av rapporten, og har prøvd å sjekke dette. Vi var også nysgjerrige på Bente Stolpestads utdanning, kompetanse og erfaring med sakkyndigvurderinger, og vi undersøkte flere forhold rundt dette, blant annet om hun har autorisasjon som psykolog, om hun er spesialist i nevropsykologi og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Vi undersøkte også hennes tilknytning til Norsk psykologforening. Dette ble senere tatt inn i en oppfølgerartikkel på nett.

Disse undersøkelsene førte til at vi fikk innsyn i enda mer dokumentasjon enn saksdokumentene tilknyttet Prestesaken da den gikk i rettssystemet. Vi fant at rapporten aldri fikk en grundig behandling i rettssystemet og at relevante, oppsiktsvekkende nye opplysninger og nye anklager i rapporten aldri ble undersøkt av politiet, så langt vi har kunnet se.

VI HAR EN SAK
Utpå høsten 2015 satt vi med svært omfattende dokumentasjon i Prestesaken generelt og et omfattende materiale om psykolograpportene spesielt. Vi hadde intervjuer med fagfolk som rettet sterk kritikk mot en av rapportene og mot måten rapporten var blitt behandlet på. Og vi hadde et langt intervju med en aktør som hadde vurdert rapporten.

Høsten 2015 innså vi at vi satt på en stor og svært krevende sak. Vi gjennomgikk jevnlig saken kritisk på redaksjonsmøtene, der vi så på dilemmaene med å publisere noe i det hele tatt. Er det Psykologtidsskriftets oppgave å gå nøye inn i en konkret sak? Er denne saken egnet for å rette oppmerksomhet mot psykologer og psykologisk kunnskap i rettsapparatet? Samfunnet har gjort seg opp en tydelig mening om saken og har avsagt dommer i to omganger, hvorfor skal vi påføre en fornærmet, en familie og mange aktører en enda større belastning nå? Hva vet vi om fornærmedes psykiske helse? Hvem tar vare på henne?

I tillegg til at vi diskuterte selve saken og undersøkte forhold knyttet til disse dilemmaene jevnlig utover høsten 2015, var vi i kontakt med jurister og eksperter på presseetikk om dette.

Vi ønsket også samarbeid med andre medier i arbeidet fremover, og vi henvendte oss til seks forskjellige medier. Ett av alternativene vi så for oss var å opprette en felles redaksjon med en redaksjonell leder som var ansvarlig for arbeidet med Prestesaken. Ingen av henvendelsene førte til samarbeid. Ingen journalister har bedt om innsyn i dokumentene vi sitter på.

Vi var usikre på om og eventuelt hvordan vi skulle bringe Prestesaken ut i offentligheten. Hvis noe om Prestesaken skulle publiseres, så vi på dette tidspunktet for oss en sak om sakkyndigrapportens vei gjennom systemet, og kritikken av den fra fagfolk.

POLITIETTERFORSKNINGEN
Vi kom til enda et vendepunkt. Fra senhøsten 2015 til forsommeren 2016 foretok vi en gjennomgang av politidokumentene.

Måten vi arbeidet på, var denne:

Vi konsulterte først fem personer med utdanning og erfaring med politietterforskning. Én av dem oppsummerte rådene sine slik:

«Tenk abduktivt. Test og let etter støtte for de plausible, alternative hypotesene – de som du egentlig ikke ønsker å tro på.»

Vi har ikke hatt en hypotese om skyld/uskyld. Vi har ønsket å finne ut hvordan rettsprosessen mot presten var: Hva var anklagene? Hva sa aktørene? Hvordan jobbet politiet og andre aktører? Hva ble undersøkt? Hvilke spørsmål hadde politiet?

Vi registrerte opplysningene og anklagene fra fornærmede som kom fram i avhørene med henne. Vi sammenlignet opplysningene og anklagene i hennes avhør med det som kom fram om den samme opplysningen og den samme anklagen i avhør med andre vitner. Vi ønsket å se om det var samsvar mellom hennes forklaring og andre vitners forklaring.

Vi fulgte deretter den samme opplysningen og anklagen i avhør med domfelte. Vi ville se hvordan han forklarte seg om den samme opplysningen og anklagen.

Vi lette deretter etter spor som kunne vise om politiet sjekket opplysningen og anklagen. Vi ville se om politiet prøvde å finne ut om opplysningen og anklagen stemte med faktum.

Vi lette deretter etter spor som kunne vise om politiet sjekket om det fantes andre forklaringer på det de fant av bekreftelser på opplysningen og anklagen.

Vi prøvde så å følge opplysningen og anklagen i dommene, rettsbøkene og rettsdokumentene ellers.

Deretter lette vi etter opplysningen og anklagen i dokumentasjonen vi sitter på fra runden med gjenåpningsbegjæring og tilsvarene til den.

Så lette vi etter den samme opplysningen i dokumentene vi sitter på fra søknadsprosessen tilknyttet fornærmedes søknad om voldsoffererstatning.

Neste trinn var å se etter opplysningen i medieoppslag etter dom i Prestesaken. Fornærmede har latt seg intervjue i et stort oppslag i lokalavisen Glåmdalen, der hun har fortalt sin historie. Hun har også fortalt sin historie i boken Det som ikke skulle skje av journalist Gunnar Ringheim i 2015. Vi sjekket om opplysningen og anklagen lot seg gjenfinne i noe av dette.

I tillegg var vi på befaring i Glåmdalsdistriktet, der vi har brukt to-tre dager på å besøke flest mulig av de lokale stedene som er omtalt i politiavhørene. Ved å se stedene omtalt i politiavhørene, ble det lettere å holde oversikt over all informasjonen vi leste. Vi ville se apoteket, skolen, huset i byggefeltet, kirken, toalettene ved kirken, osv.

Det er i hovedsak skriftlig dokumentasjon fra sakspapirene som har vært utgangspunkt og grunnlag for vår gjennomgang. Der vi ikke kunne finne spor av at politiet har sjekket opplysningen/anklagen, har vi prøvd å finne dokumentasjon og/eller kilder som kan fortelle noe om faktum.

Vi samlet opplysningene og anklagene i hver sine dokumenter og mapper. Etter hvert laget vi et Excel-ark der vi satte inn opplysningene/anklagene, og linket dem opp til dokumentet der de kunne gjenfinnes.

Et viktig forbehold: Det at vi i flere tilfeller ikke fant spor av at politiet hadde fulgt opp og sjekket en opplysning og/eller en anklage, trenger ikke bety at de ikke har undersøkt dette. Opplysningen kan ha vært fulgt opp uten at vi har funnet dokumentasjon på det. Vi kan ha oversett sporene i den omfattende dokumentasjonen vi sitter på. Og dokumentasjon på at politiet har fulgt opp og sjekket opplysningen og/eller anklagen, kan finnes i andre dokumenter som vi ikke sitter på. Det kan rett og slett være at vi ikke har fått tilgang til alle dokumentene i saken. Dette har det vært viktig å ta hensyn til i skriveprosessen: Vi kunne ikke konkludere med at «politiet har ikke sjekket ut opplysningen», men heller skrive at «vi ikke har funnet at politiet har sjekket ut opplysningen». Det at vi i flere tilfeller fant at andre vitner forklarte seg annerledes om hva fornærmede skal ha sagt til dem, sammenlignet med hva vi fant at hun sa til politiet og til for eksempel rettsoppnevnt sakkyndig psykolog, trenger heller ikke bety noe som helst. Det kan bety at andre vitner har misforstått det som skal ha blitt fortalt av fornærmede. Det kan også bety at politiet har misforstått, og at det ikke er blitt oppdaget av vitnene ved gjennomlesning av politiavhørene. Dette måtte vi også ta hensyn til i skriveprosessen.

Det overordnede målet for hvordan vi jobbet, var å få oversikt over enorme mengder dokumentasjon og opplysninger. Ved å sette opp politiavhørene i et Excel-ark på den måten vi gjorde, fikk vi lettere oversikt over utviklingen i politisaken mot presten.

Her er noen eksempler på hva dette førte til:

  • Vi observerte at anklagene fra fornærmede utviklet og endret seg i stadig mer alvorlig retning. På et tidspunkt var fire personer anklaget for overgrep: fornærmedes adoptivfar, fornærmedes stefar (presten), fornærmedes adoptivmor (prestens ektefelle) og fornærmedes stebestefar (prestens far).
  • Vi observerte at anklager kom, og siden forsvant igjen. Det gjaldt for eksempel anklagen om at presten gjorde fornærmede gravid. Anklagen finnes ikke i de første avhørene, og den finnes ikke i den rettskraftige dommen fra lagmannsretten.
  • Vi kunne slik også observere at fornærmede hadde vært avhørt i 37 timer uten å nevne den ferskeste voldsepisoden hun skal ha vært utsatt for, som ifølge dommene skjedde i januar 2006, 8-9 måneder før anmeldelsen. Ut fra Excel-oversikten ser det for oss ut som at det er politibetjent Bente Rudberg som introduserer denne voldsepisoden for fornærmede, etter at Rudberg har avhørt vitner som har forklart hva fornærmede har sagt til dem.

Vi forsto at Prestesaken handlet om langt mer enn en faglig teoretisk diskusjon om en subjektiv psykolograpport.

Vi fant stadig flere eksempler på at politietterforskningen var mangelfull. Oversikten fra vitneforklaringer og vår egen gjennomgang viste ingen spor etter taktisk politietterforskning i politidokumentene: Vitneforklaringer ses ikke å ha vært systematisk gjennomgått, eller sammenholdt med verifiserbare opplysninger.

Vi været i stadig større grad at dette handlet om et mulig justismord.

KRITISK GJENNOMGANG OG VURDERINGER
Informasjonen i politiavhørene og ellers i saksdokumentene var overveldende, opplysningene framsto som et virvar. Punkt for punkt tok vi for oss opplysninger, plasserte dem på tidslinjer og i egne mapper, og vi gikk kritisk igjennom dem hver for seg. Vi sammenholdt forklaringene, sammenlignet med dokumentasjon ellers, og vi sammenlignet med det som er kommet fram etter dom i saken.

Hver for seg er det mange av punktene og opplysningene som krever stor plass for å forklare.

Her følger eksempler fra vår gjennomgang av momenter i saken, om etterrettelighet.

HOTEL CÆSAR OG IDOL M.M. Vi fant at fornærmede selv har fortalt at hun har vært skuespiller i TV 2-serien Hotel Cæsar. Vår dokumentasjon viser at dette ikke stemmer, og opplysningen har hun selv avkreftet da den ble dokumentert i forbindelse med gjenåpningsbegjæringen. Fornærmede selv, i tilknytning til gjenåpningsbegjæring, har tydelig vedgått at denne opplysningen ikke er sann.

I politiavhørene fant vi at fornærmede skal ha sagt at hun har vært med i TV 2-programmet Idol. Det synes som at vitnet som forteller om dette til politiet, ikke på noen måte trekker opplysningen i tvil. Det stusset vi på, og vi vurderte etter hvert, da vi fant flere eksempler, at dette illustrerer noe av Prestesakens kjerne: Vitner formidler reservasjonsløst det fornærmede har opplyst dem om. Det synes også som at politiet heller ikke sjekket opp slike opplysninger som kan ettergås. Redaksjonen vurderte at den troverdigheten fornærmede ble tillagt av sakkyndige og rettsapparatet, ble svekket.

Flere uavhengige vitner forteller at fornærmede har fortalt om Idol-deltakelse til dem. Flere har sittet foran tv-skjermen og ventet på hennes opptreden på TV. Våre undersøkelser og ny dokumentasjon vi har hentet, viser at fornærmedes opplysninger ikke stemmer med faktum.

En lignende opplysning vi fant i politidokumentene, var at fornærmede skal ha fortalt at hun er medlem i Mensa-klubben. Vi stusset over at også denne opplysningen var videreformidlet reservasjonsløst i politiavhør av et vitne som trodde på fornærmedes anklager om overgrep. Og vi stusset over at vi ikke har funnet at politiet har sjekket opplysningen.

Det synes for oss som at politiet i stor grad har referert fra vitners forklaringer, samt lagt dem til grunn, uten å sjekke om opplysninger kan ettergås.

Det ser i liten grad heller ikke ut til at politiet har gått tilbake til fornærmede og konfrontert henne med faktum, eller andre vitners imøtegåelser når slike forhold dukker opp.

Det synes for oss som at fornærmede, av dem hun har fortalt sine anklager og historier til, er blitt vurdert som troverdig.

For oss derimot, synes det som om fornærmede i avhørene og ellers i dokumentasjonen, framsto som upålitelig.

OPPFØLGING AV SPØRSMÅL Vi har samlet det som ser ut til å være politiets spørsmål til fornærmede. Det synes som et mønster at når politiet ber om mer utfyllende svar, så ønsket ikke fornærmede å snakke mer om det. Vi fant eksempler på at forklaringer som fornærmede skulle komme tilbake til, ikke ble fulgt opp av politiet senere i avhøret, eller i senere avhør. Et eksempel er politiets forsøk på å få en forklaring på hvorfor fornærmede er så sikker på at siste samleie var da hun var mellom 14 og 15 år. Hun vil komme nærmere tilbake til det. Det blir ikke fulgt opp. Heller ikke sammenholdt med forklaringer andre steder om at overgrep skjedde etter den alderen.

Fornærmede ble en annen gang spurt om hvorfor hun husker at det gikk akkurat fire dager mellom en hendelse på badet og til det på nytt skjedde noe. Hun vil helst ikke snakke om det.

I et avhør anklager hun adoptivmoren for å ha slått henne med en tresleiv, rett etter at søsteren hennes døde. Da var fornærmede tre år. På spørsmål om hvor hun ble slått, sier fornærmede at hun ikke ønsker å si noe om dette. Hun føler ikke at det er vesentlig for denne saken.

VOLDSEPISODE PÅ VIDEREGÅENDE I avhør anklager fornærmede sin stefar for å ha oppsøkt henne på skolen og slått henne med knyttet neve over det ene øyet slik at hun ble blå og hoven. Forklaringen stemmer ikke med det andre vitner selv forklarer. Det hun har forklart skolerådgiveren, ser heller ikke ut til å stemme med det andre vitner forteller til politiet.

Fornærmede har ifølge skolerådgiveren fortalt at to venninner var vitner til voldsepisoden. Det forklarer fornærmede også til politiet. Men selv forklarer disse to venninnene at de ikke så episoden.

Det synes for oss som at fornærmede og vitnene beskriver skaden ulikt. Og det synes for oss som at politiet ikke har fulgt opp med kontrollspørsmål om dette. Det ser heller ikke ut til at politiet har fulgt opp, undersøkt og kontrollert detaljopplysninger som for eksempel beskrivelser av hvilken bil stefaren skal ha kjørt til skolen den aktuelle dagen.

Det ser for oss ut til at fornærmede endret forklaring om voldsepisoden i lagmannsretten.

VITNEKONTAKT Vi har systematisert og gått kritisk igjennom den kontakten med andre vitner som fornærmede hadde før og under politiavhørene. Det synes for oss som at kontakten kan ha ført til en samkjøring av forklaringer.

Fornærmede er i kontakt med en eks-kjæreste noen dager før avhør. Hun har telefonkontakt med et annet vitne dagen før avhør. Hun har kontakt med tre venninner, én av dem vitne i saken, mellom avhør. Hun er i kontakt med en familievenn og vitne halvannen måned før avhør. Et annet vitne hadde fornærmede kontakt med før saken ble kjent i media. Da helsesøster Hilde Offord ble avhørt, tok hun kontakt med fornærmede under avhøret og ba om opplysninger om strikkepinneaborten fornærmede hadde utført. Abort er omtalt i tingrettsdommen. I gjenåpningsbegjæringsrundene kom det fram at det aldri har vært noen abort.

VOLDSEPISODE PÅ GJØVIK Vitner fortalte i politiavhør at fornærmede forklarte dem at stefaren kom hjem til henne på Gjøvik, og slo henne ned på grunn av et brev. Denne episoden er også en del av det presten er dømt for.

Denne episoden finner vi spor av i en lang rekke vitneforklaringer. Beskrivelsene av episoden finnes i en rekke versjoner. Vi har systematisert det fornærmede selv sier om episoden i politiavhør, og sammenholdt det med annen dokumentasjon, og sammenlignet dette med hva andre vitner har sagt om episoden. Vi har også sammenlignet det med hva presten har forklart, og sett på hva som kom fram i avisene under rettssaken.

Også om denne episoden er det et virvar av opplysninger og ulike tidsangivelser. Vi tar her med kun noen korte punkter.

I avhør av presten går det fram at han mener at et brev som gjaldt uskiftet bo, som er grunnlaget for voldsepisoden, er forfalsket. Og presten kommer til politiet med dokumentasjon på det han mener er alibi. Han var på et annet sted den datoen han ifølge politiavhør slo henne ned på Gjøvik.

Vi har ikke funnet at politiet har spurt fornærmede i avhør om hun har forfalsket brevet, som finnes i to eksemplarer i saksdokumentene vi har tilgang til. Vi stusset over dette, også ut fra at det i politiavhør av en lærer kom fram at fornærmede skal ha forfalsket et vitnemål.

Vi har ikke funnet at politiet holdt prestens dokumentasjon om påstått alibi fram for fornærmede i avhør.

Det ser for oss ut til at fornærmede til en lege, ifølge journal vi har tilgang til, har sagt at voldsepisoden skjedde den 26. januar 2006. Det ser for oss ut til at politiet konfronterer presten med voldsepisoden på Gjøvik på den eksakte datoen 26. januar 2006. Det ser for oss ut til at politiet feilinformerer presten, i avhør nevner ikke fornærmede den 26. januar, men antyder februar. Ulike vitner forteller om denne voldsepisoden, men med ulike tidsangivelser.

Denne konkrete datoen, 26. januar 2006, ser for oss ut til å være forsvunnet ut av saksdokumentene etter at presten har dokumentert påstått alibi for den dagen.

Vi undrer om politiet kan ha tenkt at voldsepisoden da må ha skjedd på et annet tidspunkt, i stedet for å ha tenkt på denne alternative hypotesen: Det ser ut til at anklagen om denne voldsepisoden er usann.

Voldsepisoden blir omtalt i Gunnar Ringheims bok Det som ikke skulle skje. Fornærmedes forklaring i boken avviker sterkt fra det fornærmede har forklart i avhør. Den avviker også fra det andre vitner har forklart tidligere.

SKADER Vi har systematisert opplysningene om skader på fornærmedes kropp, som vi har funnet i dokumentasjonen. Vi har systematisert alle legejournalene som finnes. Opplysningene om skader har vi satt opp i en egen tidslinje. Vi har også fått innspill og vurderinger fra helsepersonell som vi har konsultert.

En rekke opplysninger om skader som ifølge fornærmede er journalført, ser ikke ut til å være det. Ribbeinsbrudd er ett eksempel. Likevel ser det i avhør ut til at ribbeinsbrudd legges til grunn.

Vitner ser skader som legen ikke gjenfinner når fornærmede går til fastlegen.

I en journal fra en allmennpraktiserende lege i 2008 går det fram at fornærmede har pigmentforandringer som kan være forenlig med overfladisk skade av huden.

Det blir her vurdert at fornærmede danner pigmenter i huden som ettervirkning av arr/blåmerker. Pigmentene på ryggen er ikke typiske eller medfødte/eller som tegn på pigmentsykdom i huden, ifølge legen.

Mongolske flekker er et tema i dokumentene. Det ser for oss ut til at dette ikke er grundig undersøkt som en alternativ hypotese fra politiets side.

SELVSKADER Fornærmede later til å ha en historie med selvskading. Dette er ikke grundig undersøkt og ettergått, etter det vi kan se. Det ville naturlig å vurdere dette som en alternativ hypotese.

Vitner forteller at de har sett skader på fornærmedes kropp. Dette er vektlagt av retten. At vitner beskriver skadene ulikt, kan handle om hukommelse, som vi vet alltid er fortolkende og endrer seg.

Men vi var nysgjerrige på om politiet hadde undersøkt alternative hypoteser om fornærmedes skader.

Fornærmede ble ved flere anledninger hentet ved hjemmet sitt en periode. De som hentet henne, så skader på kroppen hennes. Da vi gikk igjennom dokumentene detaljert, så vi at vitnene hadde ulik beskrivelse av skadene. Vi så også at det kunne være en forskjell mellom hva vitnene så, og hva de ble fortalt av fornærmede at de så. Måten hun satt på i bilen, skyldtes ryggsmerter fra stefarens slag, ifølge hennes forklaringer. Det betyr ikke at vitnene nødvendigvis så ryggen hennes da hun opplyste at han hadde skadet henne.

Skader dukker opp, for så å forsvinne, for så å dukke opp igjen, innenfor samme korte tidsperiode. Det synes som at noen registrerer skader, mens andre ikke gjør det, i samme periode. Vi har undret oss over at ikke politiet har spurt vitnene mer nøye om disse skadene, og på hvilke tidspunkt de så dem, og sammenlignet med det som er journalført. Vi har også undret oss over at politiet ikke har spurt fornærmede mer nøye om dette.

Ved ett tilfelle ble fornærmede hentet ved hjemmet av helsesøster Hilde Offord. Fornærmede hadde på det tidspunktet gitt sterkt uttrykk for at hun var i stor nød og fare, på grunn av stefarens vold mot henne. I politidokumentene er denne hendelsen tidfestet. Psykologtidsskriftet har hentet inn dokumentasjon som viser at det denne kvelden var menighetsrådsmøte hjemme hos presten. Et sentralt spørsmål er dermed om presten hadde alibi den kvelden. Kan han ha deltatt på menighetsrådsmøtet, men likevel utøvd vold mot henne? Når skjedde den påståtte volden? Under eller etter møtet? Merket de andre møtedeltakerne noe? Hvorfor var det så viktig at fornærmede måtte bli hentet av helsesøster Hilde Offord et annet sted enn ved hjemmet? Ville fortellingen om vold blitt avslørt som usann?

Vi har kontaktet møtedeltakere som opplyser at de ikke er blitt avhørt av politiet. Det ser for oss ut til at politiet ikke har undersøkt disse opplysningene.

SEKSUALOVERGRIPER OG VOLDSMANN Vi har systematisert, gjennomgått og vurdert kritisk de opplysninger om vold som presten selv har kommet med. Det ser for oss ut til at presten er blitt trodd kun når han har opplyst om forhold som er vurdert å stemme med anklagene mot ham. Når han har avvist anklager, er han ikke blitt trodd.

Det kan hende presten faktisk er en person som går over grenser, har dårlig impulskontroll og blir voldelig når han blir frustrert. Men vi var nysgjerrige på om politiet har undersøkt alternative hypoteser.

Presten har nektet straffskyld gjennom hele rettsprosessen og etterpå. Men allerede etter første avhør synes det for oss å være noe påfallende med oppførselen hans: Han kommer tilbake til politiet og opplyser om forhold som inkriminerer ham selv. Han opplyser blant annet om en episode i militæret, der han har hatt et erotisk møte med en blind jente. Det synes som at denne episoden fra mange år tilbake har plaget ham veldig. Han opplyser også om en hendelse der han ble sint og plasserte sønnen hardt ned i barnevogna. Sønnen fikk et sår som blødde, på grunn av dette.

Det synes som at presten på helt eget initiativ opplyser om skyld. Det synes ikke som det er politiet som konfronterer ham, og at han innrømmer skyld.

Det kan for oss virke som det er en forbindelse mellom det som ble omtalt som innrømmelser like før gjenåpningsbegjæringen ble sendt inn, og disse politiavhørene og annen dokumentasjon der presten synes å opplyse om hendelser som setter ham i et dårlig lys. Vi fant at han i brev til Kirken, etter at han hadde blitt kjent med at det var anklager mot ham, uten å kjenne så mye av innholdet i anklagene, selv opplyste at han hadde slått stedatteren. I avhør fortalte han om slag mot sønnen. Selv avviser sønnen dette.

Vi sendte ut disse politiavhørene av presten til fagpersoner med kompetanse på religion og psykologi, og spesielt på Aspergers syndrom. De slo alarm om at her kunne det være noe politiet, sakkyndige og retten har oversett: en mann med et sårbart sinn, som på grunn av religiøst ståsted, Aspergers syndrom og generell sårbar psyke har problemer med å vurdere sine handlinger korrekt. Han kan overdrive sin egen skyld. Psykologspesialist Børge Holden er sitert i den første dokumentaren om dette.

Fagfolkenes vurderinger gikk i denne retningen: at presten er ivrig på å bekjenne og opplyse om egne feil, og at det kan være grunn til å spørre om han overdriver egen skyld.

Vi snakket også med kilder som fortalte at presten i denne perioden ønsket å innrømme mest mulig, for å være på den sikre siden. Det var hans forhold til Gud som var viktigst.

Vi har i tillegg funnet det vi har vurdert som et sentralt dokument: En allmennlege på familiens lokale legesenter skrev en erklæring like før tingrettssaken startet. Legen har i ca. fem år hatt jevnlig kontakt og oppfølging både med presten og hans familie. Denne legen ble avhørt av politiet, men han vitnet ikke i retten.

Vi fant at presten har fortalt om voldsepisoder foreldrene hans utsatte ham for, men da vi sammenlignet med annen dokumentasjon og andre kilder, har det vært vanskelig å vurdere hvor alvorlige disse episodene har vært, hvis vi holder utenfor at de var alvorlige for ham.

Vi fant en barnevernsjournal som dokumenterer at presten skal ha opplyst om vold i første ekteskap. Ekskona vitnet om dette til politiet og i retten. Vi har vurdert disse opplysningene, og vi har fått tilgang til ny dokumentasjon fra helsejournaler. I tillegg har vi snakket med vitner som ikke er avhørt av politiet. Vi har også vært i kontakt med de involverte.

Presten er aldri før anmeldt for vold eller overgrep mot noen. Politiet ser aldri ut til å ha etterforsket voldsopplysningene. Barnevernet slo aldri alarm til politiet, så vidt vi kan se. Det ser ut til at det var hans psykiske helse de var bekymret for, ifølge journalen.

Det var lege, ikke politi, som barnevernet ville kontakte. Politiet ser ikke ut til å ha kontaktet dem som skrev journalen med opplysningene om vold. Det synes for oss å være grunn til å undersøke hvem som skrev journalen, hvem som er fortellerstemmen.

Vi har fått nye dokumenter fra familieterapi der også ekskona deltok, der opplysninger om vold ikke fremkommer som et problem. Ekskona kommer fra en psykiatrisk institusjon og til politiavhør i Prestesaken, det synes ikke som at politiet har fått vurderinger av hennes helsetilstand. Hun opplyser at hun tidligere har fortalt om vold fra prestens side. Men vi finner at hun opplyser om helsepersonell som ikke trodde på henne. Vi finner ikke at politiet kontaktet noen av disse for å høre hvorfor de eventuelt ikke trodde på henne. Ingen av dem har slått alarm.

Anklagene om vold synes ikke å ha støtte fra deres felles barn.

Om perioden i fengselet da presten kom med opplysninger som inkriminerte ham selv like før gjenåpningsbegjæringen ble sendt, fikk vi inn mye dokumentasjon som ikke har vært kjent i saken tidligere. Helsejournaler og annen dokumentasjon tegner et bilde av en svært sårbar og forvirret mann som etter hvert blir sterkt preget av fengselsoppholdet. Det er grunn til å stille spørsmål om han i perioder blir grensepsykotisk. I sterk nød ber han om helsehjelp.

Dokumentasjonen uroet oss. Materialet var ikke en del av Gjenopptakelseskommisjonens undersøkelser.

Privatetterforsker Tore Sandberg, advokat John Christian Elden og Gjenopptakelseskommisjonen ser ikke ut til å ha vurdert om presten kan ha kommet med en såkalt falsk tilståelse, på bakgrunn av mulige falske anklager og en sårbar psykisk helse.

OPPSUMMERING Vår oppsummering fra systematiseringen og den kritiske vurderingen av opplysningene og anklagene i avhør var disse punktene:

Norsk strafferett er basert på en partsrett-forståelse. Domstolene ser i Prestesaken ut til å ha forholdt seg til påtalemyndighetens vurdering, som ikke ser ut til å ha stilt spørsmål ved politiets etterforskning, som i realiteten har bestått i gjengivelser av påstander fra fornærmede og vitner som støtter henne.

Forsvarets arbeid i retten mangler vi dokumentasjon for å ettergå. Vi har dermed konsentrert oss om å ettergå materialet som er blitt lagt til grunn for rettens behandling.

De alvorlige anklagene om vold og overgrep fra fornærmede kan være sanne, selv om det synes å være godt dokumentert at fornærmede snakker usant om stort og smått.

Det kan være sant alt som presten er dømt for, også anklagene om vold i første ekteskap og ellers andre anklager mot ham. Men selv voldsmenn og seksualforbrytere har krav på en rettferdig rettergang der anklagene etterforskes og alternative hypoteser sjekkes ut.

Vi mente ved årsskiftet 2015/2016 at vi satt på en sak om mulig justismord, og vi ønsket å fortsette arbeidet, men så at det var svært omfattende og krevende å arbeide med for vår redaksjon alene. Vi trengte flere ressurser.

FRITT ORD
I februar 2016 søker vi Fritt Ord om midler til journalistisk graveprosjekt. Har norsk rettsvesen gjort en av norgeshistoriens største justisfeil? Hvordan kan mangel på kunnskap om psykisk helse ha påvirket en rettsprosess? Dette er spørsmålene vi stiller i søknaden.

Parallelt med søknadsprosessen ser vi på mediedekningen av Prestesaken da den gikk for ti år siden. Vi finner at Pressens faglige utvalg har behandlet to klager, en mot Se og Hør og en mot lokalavisen Glåmdalen. Ingen av dem ble felt for brudd på god presseskikk. Vi sender et knippe artikler fra da saken gikk i retten, til eksperter på presseetikk. De vurderer dem som brudd på god presseskikk. Det synes som at artiklene i stor grad refererer fra fornærmedes forklaring som om den er et faktum. Vi sender et stort intervju med fornærmede til Gunnar Bodahl-Johansen. Han vurderer passasjer i intervjuet som brudd på god presseskikk.

Vi skriver videre i søknaden til Fritt Ord at artikler om Prestesaken er viktige fordi de tar opp spørsmål om rettssikkerhet for psykisk syke: Rettsvern for psykisk syke avhenger av at personene selv kommer til orde. Medier og andre kan imidlertid ha berøringsangst for dette feltet, eller det kan være for krevende for redaksjoner å ta tak i uten den nødvendige kompetansen. Dette kan føre til at mange stemmer ikke blir hørt i offentligheten.

Vi understreker i søknaden at dette er en sensitiv sak, men som landets største psykologfaglige tidsskrift mener vi oss kompetente til å håndtere dette helhetlig og profesjonelt. Psykologtidsskriftet har allerede jobbet med saken siden våren 2015.

Vi søker om midler til ekstraordinære kostnader i forbindelse med videre researcharbeid, utskriving og kvalitetssikring av materialet vårt.

For å sikre at vi håndterer opplysninger som gjelder svært sårbare mennesker på en god måte, har vi valgt å involvere fagpersoner innenfor psykologi og journalistikk til å bistå oss.

Vi skriver at arbeidet i første omgang skal munne ut i en artikkelserie i Psykologtidsskriftet, våren 2016.

Vi søker Fritt Ord om 550 000 kroner. Pengene skal brukes til å dekke ekstraordinære kostnader til prosjektet.

Vi skriver at en journalist i Psykologtidsskriftet (Øystein Helmikstøl) har jobbet fulltid med dette prosjektet siden juni 2015. Andre redaksjonelle medarbeidere har jevnlig assistert, og vi anslår at de til sammen har brukt 150 timer på dette. Intern ressursbruk gir et etterslep som vi må dekke inn de neste månedene. Dette medfører bruk av eksterne skribenter til ordinær redaksjonell drift.

En psykologistudent og en politistudent har bistått i research av et omfattende dokument- og kildemateriale. Vi har også benyttet ekstern hjelp til transkribering av intervjuer. Både psykologistudenten og transkriptøren vil fortsette å jobbe i prosjektet.

Det har vært nødvendig å innhente foto- og videodokumentasjon samtidig med utforskning av saken. Det gjenstår fremdeles et stykke arbeid her.

Det har vært viktig å bygge et nettverk av kilder og fagpersoner knyttet til denne saken.

For å bidra til å løfte og kvalitetssikre saken, ønsker vi å samarbeide med en ekstern journalist og researcher fram mot publisering.

Totalsummen på prosjektet er på 1,6 millioner kroner.

Søknaden til Fritt Ord blir avslått.

NY GJENNOMGANG

Våren 2016. Hva gjør vi nå? De som er med på prosjektet, og hele redaksjonen, famler. De første versjonene av en artikkel blir gjennomlest, gjennomgått linje for linje, og kommentert og redigert. Responsen fra «mentor» er god.

Artikkelen handler i første omgang kun om Bente Stolpestads sakkyndigrapport, dens vei gjennom rettssystemet, fagfolkenes sterke kritikk mot den og Randi Rosenqvists vurderinger ti år etter.

Planen er å dele opp prosjektet til en artikkelserie: først om psykolograpporten, deretterom politietterforskningen, Kirkens håndtering, gjenåpningsprosessen og til slutt de nye anklagene etter dom. Vi så for oss alternativer der vi også splittet disse artiklene i flere bolker.

Motforestillingene mot hele prosjektet, og mot alle versjoner av artikler som er blitt levert til vurdering, har vært mange. Her er et utdrag fra det vi til tider har diskutert:

  • Prestesaken er et altfor stort prosjekt for vår redaksjon.
  • Hvorfor skal dette stå på trykk hos oss, er det ikke en kriminalsak mer enn en psykologfaglig sak?
  • Prestesaken er altfor komplisert å fortelle på trykk hos oss. Den krever andre formater. Hva med bok? Hva med radiodokumentar? TV-program?
  • Hvorfor skal vi gå inn i akkurat denne konkrete saken, når vi vet at det finnes mange lignende saker vi også kunne sett nøyere på?
  • Er vi sikre på at vi er på etisk trygg grunn? Har vi vurdert alle sider nøye? Er vi i stand til å håndtere alle etiske innvendinger på en grundig måte?
  • Er vi sikre på holdbarheten av dokumentasjonen vi har i saken?

Etter avslaget fra Fritt Ord leter vi etter en person med journalistisk erfaring og spisskompetanse på research som kan bistå oss. Flere uavhengige tips peker mot Tarjei Leer-Salvesen, omtalt til oss som «Nordens fremste researcher». Leer-Salvesen har ikke anledning til å bli med, men han anbefaler Ole Dag Kvamme, journalist og researcher.

Kvamme blir med fra sommeren 2016. Nå får vi en person utenfra som kan være djevelens advokat og gjennomgå prosjektet og vårt arbeid med nytt, kritisk blikk. I denne perioden får vi også gjort en jobb som letter og endrer arbeidet betydelig: Leer-Salvesen sørger for at alle dokumentene våre blir gjort søkbare. Også på denne måten får vi en ny gjennomgang av hele saken.

Kvamme bidrar også til at vi kan jobbe aktivt for å få flest mulig kilder i tale, inkludert tilby samtidig imøtegåelse på en ryddig måte. Vi rekker også å intervjue flere kilder.

Vi bestemmer oss nå for å følge noen andre overgrepssaker der påstand står mot påstand og det ikke er tekniske bevis. Vi ønsker å få et best mulig innblikk i hvordan rettssystemet håndterer slike saker. Vi følger en sak mot en mann i Oslo, en helsefagarbeider i Buskerud og en mann på Haugalandet. Det har foreløpig resultert i to artikler i Dagsavisen Fremtiden, artikler i Haugesunds Avis og tre artikler i Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Denne nye gjennomgangen av saken gjør at vi spisser prosjektet. Vi legger vekten på det presten er dømt for, anklagene som underbygger tiltalen. Vi skreller bort en del momenter som ikke handler om selve anklagene og rettsprosessen. Og vi ser enda nøyere på det som Gjenopptakelseskommisjonen la stor vekt på: det presten opplyste da han satt fengslet på Ila, før gjenåpningsbegjæringen skulle sendes.

Vi prøver nå å forme en artikkel som forteller den andre historien om Prestesaken, der vi dokumenterer feil og svakheter i rettsprosessen. I denne perioden tar vi ut vår kritiske gjennomgang av anklagene om presten som voldsmann i det første ekteskapet. Dette er ikke anklager som er en del av tiltalen i Prestesaken, og ny dokumentasjon sår tvil også om disse anklagene.

Utgangspunktet vårt, selve grunnlaget, er den systematiske oversikten og kritiske gjennomgangen av opplysningene og anklagene vi har funnet i politidokumentene. Det er Vær varsom-plakatens punkt 3.2 som er navet. Utgangspunktet er ikke en kritisk gjennomgang av dommene, vi har begynt i den andre enden: starten på saken. Vi har vurdert dommene kritisk, som et hvilket som helst annet dokument, ikke som en sannhet. Holdningen vår er at en dom er et uttrykk for en sannhet som noen er blitt enige om. Vi kan dokumentere feil der. Oppsummeringen vår av dommene er at det synes som at vi ikke kan stole på dem. De stemmer ikke med det som kan dokumenteres i politidokumentene.

Ut fra en journalistisk vurdering gjør vi et utvalg av det vi vil ha med i artikkelen, om det som kan forklare saken best mulig. Vi tar med det som underbygger og dokumenterer hovedretningen vår for artikkelen: en rettsprosess der det meste gikk galt. Hva vi velger å legge vekt på som sentralt, er ikke ut fra noen parters valg, heller ikke på det retten mente var sentralt. Det er våre journalistiske vurderinger som ligger til grunn, etter en systematisk, kritisk gjennomgang og vurdering av saksdokumentene den gang, ny dokumentasjon, og kontakt med ca. 200 kilder. Vi har vurdert forrige leder for Gjenopptakelseskommisjonen som en av hovedkildene i saken. Vi (Helmikstøl og Kvamme) har hatt en tre timer lang samtale og intervju med henne på hennes kontor. Det er fortsatt en del uklare forhold når det gjelder kommisjonen, blant annet om medlemmene hadde alle dokumentene, inkludert Bente Stolpestads sakkyndigrapport, da de behandlet saken.

Det har vært en krevende jobb å skrive ut (særlig) den første artikkelen om Prestesaken. Vi har vært i tvil om hvordan vi skulle formulere oss, og hvor tydelige vi skulle være på at dette er et mulig justismord.

SAMARBEID MED ANDRE MEDIER
I tilknytning til trykking av første artikkel om Prestesaken, henvendte vi oss til en rekke medier både i Norge, Sverige og Danmark. Det har vært minimal interesse for saken fra større medier.

PUBLISERING
Den første artikkelen ble publisert 1. februar 2017. Her er et kort utdrag av hva vi dokumenterer som genuint nytt i denne kriminalsaken fra ti år tilbake:

  • Daværende leder Randi Rosenqvist angrer nå vurderingen hun gjorde av sakkyndigrapporten i Prestesaken, som får stryk av eksperter.
  • Rettsoppnevnt sakkyndig psykolog konkluderer i sin rapport med at presten er overgriper, uten å ha snakket med ham, og før tiltale og dom.
  • Flere opplysninger i psykolograpporten, som psykologen støttet, stemmer ikke med virkeligheten. Det gjelder for eksempel anklagen om at presten gjorde stedatteren gravid. Han var sterilisert.
  • En meddommer forteller at han la stor vekt på kroppsspråk da han var med på å dømme presten i 2007. Meddommeren vil nå at noen ser på saken på nytt.
  • Politietterforskningen i Prestesaken var mangelfull. Psykologtidsskriftet dokumenterer flere opplysninger som vi ikke har funnet at politiet har ettergått.
  • Fornærmede har på ulike tidspunkter anklaget til sammen fire personer for seksuelle overgrep. Bare presten ble tiltalt. Vi har ikke funnet spor av at politiet etterforsket anklagene mot de tre andre personene (én var død).
  • Presten ble anklaget for overgrep som han selv ikke ble konfrontert med i avhør.
  • Fornærmedes fortelling ser ut til å ha blitt lagt til grunn i stor grad, uten å ha blitt ettergått, av profesjonelle hjelpere, Den norske kirke, psykologer, politiet og retten.

ANDRE MEDIER
Her er en oversikt over hvordan andre medier har omtalt Prestesaken i etterkant av vår publisering:

Dagen 31. januar:
http://www.dagen.no/Nyheter/OVERGREPSSAK/P%C3%A5stander-om-justismord-mot-prest-441378

Dagen 3. februar:
http://www.dagen.no/Nyheter/GL%C3%85MDALEN-SAKEN/%E2%80%93-Tok-overgrepsmelding-p%C3%A5-alvor-441953

Dagen 12.mars:
http://www.dagen.no/Nyheter/gl%C3%A5mdalen-saken/%E2%80%93-Jeg-var-ikke-v%C3%A5ken-nok-455809

Østlendingen 2. februar:
https://www.ostlendingen.no/kriminalitet-og-rettsvesen/nyheter/hedmark/sar-tvil-om-grunnlaget-for-dommen-i-prestesaken/s/5-69-362674

Glåmdalen 3. februar:
https://www.glomdalen.no/rettssaker/dommer/nyheter/sar-tvil-om-grunnlaget-for-dommen-i-prestesaken/s/5-19-278977

NRK Ekko 4. mars:
https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDSP31000917/04-03-2017

Advokatbladet 2, 2017, side 10 og 11

Magasinet Plot, april 2017, side 88-91

KLAGER
Vi er blitt klaget inn for Psykologforeningen i flere omganger av aktører i saken. Sjefredaktøren er i tillegg klaget inn for Psykologforeningens fagetiske råd. Klagerne er blitt henvist til Pressens faglige utvalg, som behandlet tre klager på sitt møte i desember. Her ble vi felt for brudd på Vær varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.1. Her er utvalgets konklusjoner, som vi har lagt ut på Psykologtidsskriftets nettsted vi opprettet for Prestesaken: https://prestesaken.wordpress.com/2017/12/20/pfu-psykologtidsskriftet-har-brutt-god-presseskikk/

ETTER DOM: ANKLAGENE FORTSETTER
I arbeidet med Prestesaken har vi opplevd press fra flere aktører i saken. Og det er kommet fram nye anklager mot presten og hans familie, formidlet til Psykologtidsskriftet.

Rolf Nordberg, som var sjefredaktør, journalist og kommentator i lokalavisen Glåmdalen da Prestesaken gikk for ti år siden, er blant dem som har kontaktet oss. Han opplyser om flere voldsanklager, der prestens påståtte voldsutøvelse blir satt i sammenheng med sønnens hodesykdom. Nordberg har bedt oss om å grave i dette.

Vi har undersøkt disse opplysningene. Anklagene ser ikke ut til å være en del av det som kom fram i politiavhørene. Våre undersøkelser viser at sønnen har fått pasientskadeerstatning fordi sykdommen ble oppdaget for sent. Sønnen avviser på det sterkeste at sykdommen skyldes voldsutøvelse fra faren.

Psykologspesialist Bente Stolpestad har formidlet nye, udokumenterte anklager fra fornærmede mot prestens familie i forbindelse med PFU-klagen. Hun skriver:

«Maria» har ved flere anledninger, etter dommen i prestesaken, erfart trusler fra prestens familie via telefon samt ved deres fremmøte ved hennes bopel.

Dette finnes det, så vidt oss bekjent, intet belegg utover denne uttalelsen. Skulle det finnes dokumentasjon som bekrefter et slikt hendelsesforløp, vil vi være svært interessert i å se nærmere på dette.

Rolf Nordbergs og Bente Stolpestads opplysninger ser ut til å føye seg inn i et mønster der ulike aktører videreformidler fornærmedes fortellinger og anklager udokumentert.

*

En rekke aktører har fått lese teksten ovenfor og fått anledning til å kommentere den.

Psykologspesialist Bente Stolpestads kommentar til det vi har skrevet ovenfor er dette:

– I forhold til Deres FORSVARSVERK, har jeg ikke annet å kommentere enn begrepet «Subjektiv psykolograpport». 

I følge Dere har Dere brukt to årsverk på denne saken. Hvem har betalt for dette? Svar: Medlemmer av NPF. 

Dersom jeg hadde vært medlem av NPF nå, ville jeg laget et medlemsopprør med tanke på hav Dere bruker medlemmers penger på, samt tid, hvor det er svært mange brennende saker for medlemmene, som Dere ikke berører.   

Nåværende biskop Solveig Fiske i Hamar bispedømme viser til behandlingen av Prestesaken i Pressens faglige utvalg og har ingen kommentarer i saken utover det hun tidligere har uttalt:

– Den omtalte saken er behandlet i flere rettsinstanser. Jeg har vært vitne i saken og fremstilt kirkens håndtering under forhandlingene i retten. Jeg har i dag ingen annen oppfatning enn det jeg da gav uttrykk for. Og med en rettskraftig avgjørelse er det ingen grunn for meg til meg å ha noen videre kommentarer. Dersom det påstås å være nye opplysninger i saken må rettsvesenet håndtere det.

Det har ikke lyktes å få en kommentar fra noen som representerer fornærmede i Prestesaken. Fornærmede har tidligere skrevet blant annet dette i en e-post til Psykologtidsskriftet:

– Denne straffesaken ble etterforsket av politiet i lang tid og grundig belyst i to rettsinstanser. Både tingretten og lagmannsretten fant etter en samlet bevisvurdering presten skyldig på samtlige tiltalepunkter, det vil si i å ha begått en rekke voldtekter og andre seksuelle overgrep, grov vold og mishandling over en periode på om lag 12 år.

Hele hennes kommentar kan leses her.

[1] LOV OG RETT, vol. 49, 4, 2010, s. 210-222

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s